26 april 2011

PRAHA



Nå har vi reist på studietur til Praha med klassen. Etter å ha kommet hjem og fordøyd alle opplevelsene og erfaringene fra turen turen, skal jeg vise frem et bilde som satt seg godt i minne mitt. Gjennom turen var vi inne på forskjellige turistplasser samt galleri og museum. Favoritt stedene mine var Mucha galleriet, St Vitus Katedralen og Nasjonal Galleriet avdeling moderne kunst. Inne på det morderne museum var det helt fantastisk. Først gikk vi og så en liten del og så gikk vi lengre inn og det bare åpnet seg med kunst og rom. Det var fantastisk.

Frantisek Drtikol er en tsjekkisk fotograf som levde fra 1883 til 1961. Han er kjent for sine spesielle stil hvor motivene ofte var portrett elle naken bilder. Bildene hans viser overgangen fra de stilperiodene symbolisme til moderne. På de morderne bildene ser en geometriske linjer, kontrastfylte skygger, og viser paralleller til avantgarde kunst. Etter mange år med fotografering gikk Drtikol mer og mer over til maling. Det sies at han døde ensom og forlatt som 78 åring. Den gang var han ikke anerkjent slik som han er i dag.


Jeg ble helt fascinert av hans bilder. Måten han hadde fanget lyset og bevegelsen til modellen i øyeblikket. Dagens teknologi gjør at det er lettere for oss å finne de rette øyeblikkene, men disse bildene ble tatt tidlig på 1900 tallet. Da var det ikke digitalkamere med minnebrikke på 10 gb, men få sjanser for skape kunstverk. Her ser vi tre ulike bilder i samme serie. Alle har de geometriske bildene som Drtikol er kjent for. Det første bildet liker jeg best på grunn av hvordan kroppen former seg med linjene. Også hvordan bildet beveger seg fra mørke til lyset. Til tross for at det var utrolig mye vakkert og spennende på galleriet, var disse bildene helt klart blant favorittene. 

23 mars 2011

Marimekko

Stavanger kunstforening har hatt Marimekko utstilling. Marimekko er Nordens eldste designerhus og ble grunnlaget 1951. Designermerke er opprinnelig fra Finnland og hadde sin glansdager på 60 og 70 tallet. I disse dager har Marimekko desinget blitt populært igjen, kanskje spesielt siden de har hentet inn nye unge designere.

Utstillingen vi var på var delt inn i tre deler, Marimekko, Kirsti Nordberg Moe stilte ut hatter og Fredrik Lindquist med ”veggtepper”.


Marimekko er kjent for både fargerike mønstre med enkle lette fasonger eller de myke linjene i svart og hvit. I dag holder de fortsatt de samme linjene som for 50 år siden. I Norge er de kanskje mest kjent for røde blomstene som er tegnet med en naiv strek. Men de har også blitt kjent for den håndmalte og enkle streken. Det spesielle med fargene og mønsteret var overlappingen, siden tøyet var håndarbeid. Når dette skjedde ble det dannet en mellomtone, som gjorde at fargene fikk en myk overgang til tross for den dristige fargebruken.


Det startet med at Armi Ratia ville skape en kolleksjon som hadde fokus på det enkle og funksjonelle i et plagg, samtidig ha abstrakte mønstre i sterke farger. Hun var lei av den innsydde og stramme sømmen mennene designet, og tok tak i blyanten. Designet hun kom fram til bestod av vide behagelige klesplagg. Resultatet har gitt mersmak og inspirasjon i mange år. Hvor det har vært høy satsting på viderutvikling av Marimekko. 

Til slutt fikk vi være med på en work-shop, hvor vi brukte silkepapir i regnbuens farger. Det var kjekt å prøve ut forskjellige mønstrer og farger som sklidde inn i hverandre, på grunn av silkepapiret. Rundt oss hang Marimekko utstillingen som ble en stor inspirasjonskilde.


24 februar 2011

Norsk designer

Med tiden har det vokst fram mange norske designere, ikke bare lokalt her i Norge, men personligheter som har blitt store internasjonalt. Fam Irvoll er en av de som virkelig har blomstret de siste årene. Hun har vokst opp i Oslo, og tatt utdanningen sin ved Esmond International i 2005 og Central St Martins i London 2008. Hun er kjent for sine sterke farger, 3D og tegneserie figurer. Norske kjendiser lot seg fort begeistre for sine produkter, og nå har også store stjerner som Rihanna, Lady Gaga, Beyonce og Mika roset designet hennes.

Fams siste arbeid er i sammarbeid med arts & craft, hvor hun designer smykker i tre kolleksjoner: Candy, Cherry og Sailor. Dette er selvfølgelig gjort med kjent Irvoll stil.




Klærne hun har designet henger sterkt sammen med den nye smykke kolleksjonen. Stilen er lekent, lett og barnslig, med inspirasjon fra eventyr, dyreverden og sterke farger. Når det kommer til den nye kolleksjonen, synes jeg det har skjedd en vending. Fargene er ikke så sterke, den naive stilen er der uten preget av inspirasjon hentet fra barn. Nå er det røyk, leppestifter, pistoler og kvinneansikt som er i sentrum. Men det går fortsatt ann og se at det er Irvoll som har designet klærne. 

Det som jeg husker først fra henne, er de store hodedekorasjonene, formet som kaker og muffins. De sterke fargene, interessante formene og morsome motivene er det jeg liker ved Irvolls design. I et intervju med KK.no kritiserer hun den norske befolkningen for å kle seg kjedelig, hvor alle ser like ut. Dette er jeg enig i. Fordi folk generelt har lett for å sette seg i samme spor. Under det samme intervjuet sier hun at alle trenger ikke å være like, men våge å prøve noe nytt. Derfor er Irvoll en viktig og sterk personlighet, hun våger og gjør det med stil. Hun gjennomfører å kjører fult ut. Dette inspirerer til å gjøre det samme, på sin egen måte.


16 februar 2011

Tegneserie -utstilling

Her en dag var vi på utstilling i lokalene kinokino i Sandnes. Serien de hadde stilt ut ble kaldt :”tegneseriens skråblikk på verdenskonflikter”. Ulike kunstnere, med forskjellig bakgrunn og egen tegnestil fikk vise fram sin kunst og perspektiv på konfliktene rundt forbi. Det var mye interessant og lærerlikt ved å se denne utstilling både samfunnsmessig, teknisk sett og inspirasjonsmessig.

Det var mange som inspirerte meg, fra de forskjellige måtene det går ann å jobbe på. Men det var spesielt en kunstner, Fumiyo Kouno. Hun kommer fra Japan, hvor manga og anime er en stor del av kulturen. Det er faktisk så viktig, at havparten av all tv produksjon er anime og ca 40 prosent av alle magasiner og bøker.
Disse to stilene har vokst frem etter krigen, og tok da spesielt opp temaet om konsekvensene fra bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Dette skjedde under andre verdenskrig, og har preget det japanske folket i lang tid siden.

Fumiyo Kouno har fra rundt 1990 laget forskjellige barne- og ungdomsserier for ulike japanske magasiner. På Kinokino sin utstilling møter vi noen unge mennesker som reiser tilbake til Hiroshima. Her ligger folk strødd ut over gatene. En kan se bivirkningen av all stråling, med de skadde og spedalske menneskene. Disse bildene er hentet fra boken Kounos Town of Evening Calm, Country of Cherry Blossoms. I hjemlandet har boken skapt store debatter rundt hennes tegninger og budskap. Men også godt mottatt som bestselger og filmatisert.

Det som fanget meg aller mest, var streken hennes. Teknikken er helt utrolig bra. Selv om jeg ikke er spesialist innen for japansk tegneserie stil eller teknikk, blir jeg helt imponert. På store bilder har elementene få store flater, det meste er skravert.  Detaljene kommer godt frem, til tross for at der er mye luft. Denne serien som ble vist frem er laget av pen. Det gjør at hun ikke kan spille på nyanser for å skape rom, men dette har hun også klart utrolig godt.   





03 februar 2011

krig revolusjon undertrykkelse

For å vise undertykkelser eller andre følelser i krig og revolusjon har mange opp igjennom tidene tatt i bruk kunst. Dette for å skape propaganda og oppmerksomhet.


Det klarte den franske maler og karikaturtegneren Honoré Daumier i 1831, da han lagde dette kjente bildet.  Dauimer regnes som en av de store pionerene fra kunstepoken realismen på midten av 1800 tallet.  For ”Gargantua” bildet ble han fengsel i 6 måneder. Dette er bare et bildet av mange verk,  hvor han latterliggjør borgerskapet,  framstiller borgerskapets svakheter,  politikorrupsjon og regjeringens manglede kompetanse.

Hva skjer i bildet?
Det vi ser en karikaturtegning, som viser en kjempe stor mann, hvor han sitter i en stor kongelig stol. Rundt ham går mange små mennesker som sliter og mater denne store mannen. Antakeligvis er menneskene fra byen eller landet som han styrer, fordi en kan antyde et slott og en by i bakgrunnen.

På grunn av menneskenes uttrykk kan en se sinne, håpløshet og trøtthet. Siden maleren var fransk, er det naturlig at inspirasjonen til dette bildet er hentet fra omgivelsene og forholdene i Frankrike under denne tragiske perioden.
Gurgantua betyr en kjempe, som en kan se illustrert her, klarer å spise mye. Noe som blir illustrert veldig tydelig i dette bildet, hvor den store karen blir matet bokstavelig talt av arbeiderklassen og de fattige i samfunnet.

Hvordan er det laget?
Dette er et litografi som er en grafisk teknikk. Denne teknikken bygges ut på at fett og vann avstøter hverandre. Dette var en teknikk som ble svært mye brukt på 1800 tallet, fordi det var lett å massekopiere tegningene. Noe de hadde godt bruk for, får å formidle budskapet til folket.

Virkemiddlende som kunsteren har brukt.
Som nevnt tidligere er dette en karikaturtegning. Det går ut på å trekke fram og forstørre kjennetegn, ofte på en komisk måte. Dette synes jeg at Daumier har virkelig fått til på en latterliggjørende måte, som viser hvor dårlig folket hadde det.
Vi kan også se det store klasse skille mellom folket, ikke bare fordi  at fattigfolket må arbeidet, men på grunn av kongens hjelpere ser nokså fortvilet ut, der de springer under ham med armene i været. Generelt verdiperspektivet som viser tydelig hvem som er sjefen og sitter med all makt, kommer frem på en veldig god måte i denne tegningen.
Daumier har en veldig flott komposisjon som gjør at alt foregår på lavt nivå, unntatt hodet til kongen. Det er plassert høyt oppe (på grunn av hans størrelse) men også ved å la hans fjes, hvor mennene går inn med maten, stå alene. Det gjør at blikkfanget automatisk trekkes opp dit.
At det kun blir brukt forskjellige gråtoner, kan være et forsterkende  symbol på den gråe og triste situasjonen i Frankrike. 

Hvilke følelser skaper bildet?
På en måte er dette et veldig trist bildet, et bildet som viser undertrykkelse og store klasseskiller. Men siden dette er en karikaturtegning med humor og ironi, er det ikke på den måten dystert. En illustrasjon som viser tydelig hvordan følelsene og undertrykkelsen var.

Min mening om bildet
Jo mer jeg studerer bildet, jo mer liker jeg det. På grunn av den måten Daumier har fremstilt hvordan virkeligheten var. Det forteller så mye, men som sagt, på en latterlig måte. Noe som jeg tror vi alle kan være enige i at styret var, latterlig. Ingen hadde noe og si, var du en bonde, måtte en dyrke maten til resten av landet, betale store skatter og holde kjeft samtidig som en skulle fø sin egen familie. Gråtonene og komposisjonen er spennende satt opp, med kontrasten til svake og de stramme linjene.




04 januar 2011

Bildeanalyse


”Syk pike” av Edvard Munch. Han var en stor norsk maler som levde fra 1863 – 1944. Da Munch startet å male var bildene veldig kontroversielle, for det om har de blitt verdenskjente og overlevd helt frem til i dag.



Første gangen jeg så det ble jeg betatt. Så lyst og lett, med fri luft, men trangt og sårt på samme tid. Vakkert.

Denotasjon, gjengivelse.

Vi ser en pike som sitter i en seng, sengen står litt til venstre i bildet. En kvinne sitter til høyre for sengen med bøyd hode og holder pikens hånd. Ytterst til venstre i bildet ser vi en kommode. Til høyre, ved siden av kvinnen, henger det en gardin og under der igjen, nederst i bildets høyre hjørne, ser vi et bord med et glass eller noe lignende stående opp på. Jenta ser svak ut på grunn av dens positur og øyne. En kan også tenke seg til at hun er syk fordi hun sitter i en seng, antakeligvis sitter hun på soveværelset.

Bildet har store flater, med nesten ingen detaljer. Det som er mindre og mer detaljert er veldig uklart og defust. Det blir bruk farger i skalaen grønn og rød, komplementærparet, som skiller seg ut. Fargene er ikke veldig klare og sterke, men dype og svake. På grunn av at flatene er uklare og lite bruk av skygge, er det vanskelig å fange nøyaktig hvor lyset kommer fra. Men jeg antar at det draperte som henger ned til høyre er en gardin, hvor sjansen for et vindu ved siden av med lys der er ganske stor. En kan se en myk og svak skygge til kvinnens bøyde hode, som da bekrefter min teori på at lyskilden er til høyre for bildet.

Munch har brukt en teknikk som veksler mellom tykke og tynne lag med maling. Det er ikke mange linjer, men de som er der strammer opp og gjør at bildet holder sammen. Bildet er kvadratisk. Begge hodene er plassert i det ”gylne snitt”. Jentas hode ligger i den loddrette linjen, mens kvinnens hode ligger i den vannrette linjen.

Konnotasjon, subjektive meninger.

Jeg synes personlig at noe av det interessante med bildet er mellomrommet mellom jenta og kvinnen. Ikke fordi det er malt noe spesielt der eller noe slik, det er i grunn bare en hvit flate, men en fin flate med perfekt mellomrom som sier så mye. For meg sier det at jenta er syk, alvorlig syk, men at det er helt greit. Sånn er det bare, og det går fint. Derfor gjør bildet meg både trist og glad på samme tid.

Et bildet som viser smerte, men en lys fremtid. Ofte føler jeg at når kunstnere maler bilder som handler om død, ser det ut som at alt vil gå til helvete. Her er det åpent, lyst og vakkert. Ting i livet er kanskje litt diffuse akkurat slik som bildet er, noen ganger smelter alt helt sammen, uten at en vet helt hvor en skal begynne. Men det vil gå bra, selv under di verste omstendighetene.

Øynene blir dratt opp mot det lille barnet. Det er jenta som er blikkfanget. Bildet er ganske lyst er det også veldig mørk, dette skaper kontraster til helheten. Brukte Munch dette for å understreke liv og død, lykke og smerte? Min tolkning er ikke nødvendigvis fasiten på akkurat hva han tenkte, med de uklare linjene og farger som glir litt inn i hverandre. Får jeg assosiasjoner over hvordan livet kan være. Det kan være like enkelt som at dette var Munch sin stil. Det var hans varemerke, en mann som valgte å gå mot strømmen. En mann som tenkte annerledes og nyskapende fra datidens samfunn hvor det realistiske stod sentralt.

09 november 2010

Kontroversiell kunst

Kontroversiell kunst:


* Noe som diskuteres, innebærer et tema det strides om.
* Et virkemiddel kunstneren gjør for å provosere, skape en reaksjon og for å få folk til og tenke
* Dette gjør at kontroversiell kunst kan oppfattes som grotesk, grovt, barbarisk, voldelig, flaut, ekkelt og ubehagelig. 

(Det blir ofte diskutert om kontroversiell kunst er en mote og gjøres for å markedsføre navnet sitt, eller noe en kunstner gjør fordi den virkelig brenner for det.) 

Andres Serrano er en kunstner kjent for sine ekstreme fotografier. Han er oppvokst i Amerika og utdannet ved Brooklyn Museum and Art School. De mest kjente bildene er lik til motiv, andre motiv kan og være religiøst relaterte, uteliggere, mennesker i ukomfortable eller "kinky" stillinger. Noe annet som er spesielt med arbeidet hans, er at han liker å bruke kroppsvæske. Som for eksempel da han brukte sin egen urin i bildet Piss Christ



Vil du lese mer om Serrano og andres forhold til ham trykk her.

(I dag må en gå i ganske ekstreme retninger får at det skal være kontroversiell kunst. Men en liten tankevekker er at da Edvard Munch malte Madonna, ble det sett på som ekstremt i hans tidsepoke. Mens i dag vil en naken kvinnes kropp tolkes som kunst.)

    06 oktober 2010

    Street art

    Interessen for Street art vokser stadig, fra å være ulovlig og slikt som pøbler driver med, til å bli kunst. Det hele startet med at ungdommer tagget for å uttrykke sine meninger, få respekt og gi et budskap til samfunnet. Budskapet trengte ikke å være stort, men det skulle vises. Heller måtte det ikke være et stort graffiti maleri med god teknikk, det kunne også være et lite klistermerke. Det er i dag heller ikke lovlig men en kan se det overalt i gater,  på lyktestopler, skilt, togstasjoner og andre offentlige bygg. Som sagt må det ikke være utarbeidet av en sprayboks, men også klistermerker, kritt eller maling. I dag er det mye mer akseptert og sett på en ny måte. Noe som gjør at en kan bruke street art på en ny og positiv måte.


    Som for eksempel har Stavanger de siste årene arrangert Nuart festival, i den Østre bydelen. (får å se kart trykk her.) Hvor store kunstnere har kommet får å dekorere byen. En av kunstnerne er Alexandre Farto fra Portugal, også kaldt Vhils. Han begynte allerede i alderen av 13 år og interessere seg for graffiti og har jobbet med det fram til nå hvor han er 24år. I Stavanger har han laget et kunstverk, motviet er en norsk fisker fra århundreskiftet. Dette har han gjort med kjent stil. Mye av det han har laget tidligere er portretter med samme teknikk som på fiskermannen. Ofte handler budskapet hans om at mennesker prioriterer det en vil ha, i stedet for det en faktisk trenger.










    Bare disse kunstverkene viser den store bredden i forskjellige stiler, som er i gatekunst.


    05 oktober 2010

    Universiell utforming, VÅGEN

    I dag skal bygg være bygget universelt, altså tilrettelagt for alle. Mennesker skal kunne bruke bygget på lik stilling, verken alder, redusert funksjonsevne eller mennesker med bruk av tekniske hjelpemidler skal være til hinder for å komme seg rundt i bygget. På Vågen videregående skole har dette vært høyt prioritert og tilrettelegge for flest mulig. Her er noen eksempler på hvordan utarbeide dette.

    heis, dusj, toalett og brede ganger er bare noe som er lagt opp til rullestolbrukere. Lys, striper og rundinger er til de svaksynte, slik at de kan komme lettere fram. På hver dør er det tall, men viktigst blindeskrift, slik at de blinde kan komme seg inn til rett rom. Det er satt inn teleslyngeanlegg for dem som bruker høreapparat. 

    23 september 2010

    Sandnes og min mening

    Litt trangt om plassen?
    Fint og grønt i Sandve parken, men er det noe mer en det?


    Tar stor plass, blir den brukt, er det trivelig her?


    Du tenker kanskje ikke så mye over det når du springer til jobb og skole,  men har du noen gang lagt merke til byen Sandnes. Lagt merke til hvordan den ser ut. Den er grå,  det regner store deler av året og det hjelper ikke så mye når store deler av asfalten er grå. Det virker ikke så veldig trivelig og det er lite som trekker en til byen. Nå setter jeg det hele litt på spissen og bruker store ord.

    Byen har også mye fint å tilby. Et kulturhus som har forestillinger i ny og ne, Sandve parken er flott og gå i og der er noen koselige spisesteder. Høydepunktet er for mange når sommeren kommer og Sandnes har arrangementer. Men hva som skjer med byen når det ikke er Blinkfestival eller Sandnes uka? Hva trekker folk i hverdagen inn til sentrum? Sandnes by vokser stadig og har derfor store potensialer. Men for øyeblikket er det lite som er attraktivt i sentrum. Derfor synes jeg at det er veldig gøy at det har fått mye media oppmerksomhet i disse dager.


    Etter å kritisere Sandnes sin byplan vil jeg forklare nærmere hva jeg mener. En kan se mange forsøk på å utforme og lage flotte torg til byen. Men alle forsøk er bare halvveis gjennom ført. Dette kom tydelig fram under barnasby. Her ble det lagt opp til et gjennomført uteområdet folk likte området og de brukte dem. Vi fikk i skoleoppdrag å gå rundt og ta bildet av torgene for så å gi en kort analyse.

    Da vi gikk rundt var det mangler. Enten manglet det plass eller så manglet det belysning, benker, søppelkorger, grøntområdet eller farger. Alltid var det noe. Derfor synes jeg at det som er blitt gjennomført er bare halvveis. De setter opp en benk her og et grønarealet der og følger ikke med på om noen bruker det. Noe som igjen gjør at de fleste områdene er unødvendige, de tar plass og rom som kunne blitt brukt til andre fornuftige ting. Når det er sagt, ja så klart er det fornuftig å ha torg og park, men det hjelper ikke når ingen bruker dem.

    Så spørsmålet er hvorfor bruker ikke folket i Sandnes det torg og ute områdene som vi har? Manglet det noe eller er folk late og gidder ikke å gå ut?

    Jeg tror at det er veldig viktig å ta vekk det gråe rundt omkring og gjøre den attraktiv slik at den vil vokse og kunne nå opp til et høyere nivå. Ikke bare vokse fordi folk flytter til. Folk vil trenger alltid et sted å bo. Sandnes har faktisk mye av det nødvendige og praktiske folk trenger, men lite av det folk ønsker. Nå høres det ut som at jeg snakker for hele Sandnes,  men jeg tror at folk ønsker et grønnere og friskere sted for å gjøre tilværelsen hyggeligere. 

    15 september 2010

    funksjonalismen

    At arkitekten lager bygget ut fra hva det skal brukes til. Funksjonalismen er en stilretning innen arkitektur i epoken modernisme. Slagordet ble satt allerede i 1896, "form follows function". Mannen bak disse tankene var amerikaneren Louis Sullvian. Nå skulle det unødvendige dekoren fjernes, det skulle være luft og rene linjer. Det ble nå lagt nye muligheter til arkitektene. Det kan nesten ses på som en lite revolusjon, hvor formspråket ble helt forandre. Det skulle være store flater, geometriske former, rette linjer, lys og luft. Fra kontrast til den tidligere den romantiske epoken med jugendstil også kalt art nouveau. Men det tok hele 40 år før stilen slo igjennom og startet å blomstre. Fra 1920 tallet er det fire store som skiller seg ekstra ut. Walter Gropius, Mies van der Rohe, Frank Lloyd og franskmannen Le Corbusiers som lagde fem grunnpunkter:

    - Skjelett av stålarmet betong
    - Flatt tak med terrasse 
    - Fri innvendig planløsning
    - Horisontale vindusbånd
    - Den frie fasaden skulle komponeres


    Amerikansk mann som var født på 1867. Han var utdannet arkitekt, interiør designer, skribent og lærer, men det som han er mest kjent for er noen av hans byggverk. Solomon R. Guggenheim museum er ett av dem. 


    Guggenheim ble åpnet 1959 og ligger i Manhatten, New York. Museumet var først og fremst dedikert til avantgardistisk kunst fra første halvdel av 1900 tallet. En kan også finne kunst som er fra 1800tallet, men det er selve fasaden som er det mest kjente. Bygget har en rund og spiralformede konstruksjon. Hele bygget viser til funksjonalismens kjennetegn, det er lyst, åpen planløsning, enkle og rene linjer. Noe av det jeg synes skiller seg ut fra andre bygg, er de organiske linjene. Linjene er stramme, men de myker opp hele fasaden, derfor synes jeg at det skiller seg ut. Spesielt når en ser bygget i et større perspektiv så er det ikke veldig mange andre bygg i Manhatten som ser slik ut. Dette skaper bare en forstørrende kontrast til byggets konstruksjon. Noe av kritikken bygget har fått i dag, er at veggene stort sett er litt konkave. Det vil si at bildene som stilles ut må festes ut av veggens overflate. Ikke fult så funksjonelt, viss en ikke ser på det som en del av utstillingen. 


























































    Av og til blir jeg helt overveldet av de moderne og utrolige byggverk som en kan finne innenfor funksjonalismen. Når bygg er enkle og luftige, som kan gi et pusterom. Slik som Guggenheim bygget, det er utenom det vanlige og er en inspirasjonskildet. Mens andre ganger synes jeg det blir for kjedelig, for tomt, linjene for mekanisk, kaldt og upersonlig. Vi har i dagens samfunn mange "funkis" hus i boligområder. Ofte synes jeg at i disse tilfellene kan huset/husene miste sjel, og se mer ut som tvangsboligfuglekasser som er malplassert på rekke og rad. Derfor synes jeg at det er veldig viktig å gi huset en personlighet, en stil som er gjennomført. Og da kan det bli riktig så fint, enkelt og elegant. 

    31 august 2010

    forskjellige byplaner

    Opp gjennom årene har det alltid vært personer med store meninger om hvordan en byen skal se u. Hvordan en by bør tilrettelegges for å ha best mulig funksjon og på samme tid ha de rette tilbudene og det estetiske utseendet. Det er mange forskjellige måter og løse dette på. Noen forskjellige måter er:

    Le Corbusiers byplan  «Ville  Contemporaine pour trois million inhabitants»
    En mann med store planer og tanker. Uheldigvis for ham, ble byplanene aldri realitet. Det ble for teknisk og utenfor virkelighetens rammer til folket i Paris 1922. Ark. Le Corbusier sin plan var å skape en stor park. Parken skulle ha mye lys, grønne områder, frisk luft og et effektivt livsmønster. Ved å skape dette skulle byen organiseres i et geometrisk mønster omkring et transportsentrum der et veisystem i flere nivåer dannet kjernen. I midten av kjernen skulle det være skyskraper som skulle innebære det aller viktigste som bank, apotek, sykehus og andre nødvendige service tilbud. Utenfor dette skulle boligene ligge og i utkanten industriområdet. På denne måten kunne kjernen bli grønnere og trafikken trekkes til utkanten. Le. Corbusier var en mann som levde for funksjonalisme. P




    Townscape- bevegelsen


    Nå skulle byplanene være helt motsatt fra det folket hadde sett før. Byen skulle være organisk og den skulle være konsentrert. Strukturen fra denne bevegelsen er hentet fra middelalderen hvor alt var tett både i levemåte og sosialt. Dette ble da til stor kontrast fra Le. Corbusier sin plan som var strukturert med bene linjer.


     Her er to bilder som jeg selv har tatt fra Croatia i gamlebyen i Dubrovnik. Rundt byen gikk det bymur som en kunne gå på helt rundt. Inne var alle bygningene tett sammenklemt.

    - Pragmatisme - eks. WiMBY i Rotterdam
    Dette vil si innen arkitektur,  når en jobber for å få det maksimale ut av det vanlige og dagligdagse. Arkitekter starter derfor ikke fra grunnen av, men starter med en struktur som de bygger om igjen. Det blir så lagt vekt på hva brukernes behov og ønsker er.

    ”Welcome into My Back Yard” er et prosjekt som går ut fra pragmatisme. Det ble samlet sammen folk fra alle kanter med forskjellige kunnskaper og erfaringer for å få et bedre og populært sted og bo. Beboere ble også inkludert i WiMBY prosjektet. Resultatet er blitt utrolig kjent med mye god omtale. Det ble skapet friske og livlige bygg.



    « New Urbanism» - eks. Celebration i Florida 
    Her blir det lagt vekt på tradisjoner, harmoni og regulerte estetiske idealer og ensartet miljø.

    Det de har gjordt i Celebration er å hendte trekk fra de tradisjonelle husene fra 1700 og 1800 tallet. De har beholdt den gamle følelsen med stakittgjerder, kirken og rådhuset i sentrum med smale gater og en liten kunstig innsjø. Det utradisjonelle i denne byen er forskjellene fra hus til hus. Noen har en palassfølelse eller tempelfølelse.


    Le Corbusiers ble bygget ut fra strenge linjer og vekt på en god funksjon. Townscape- bevegelsenn hadde en mer organisk byplan hvor det lå vekt på det nære. Pragmatisme bygget seg ut fra det gamle til å bli noe nytt, noe nyskapende og livligere enn det som var. « New Urbanism» er å holde på de gamle tradisjonene og skape en god harmoni.

    Å ha en sterk og god struktur er viktig når en planlegger en by, men det hjeper ikke så veldig mye viss den ikke trekker til seg beboere. Jeg tror det er lurt å høre på folket, lytte til beboerne og skape noe som de ønsker. Det kan da være at de ønsker struktur og mønster, men for andre kan det bli for kaldt og ukoselig. Noen andre kan foretrekke nyskapende, mens andre tradisjonelt. Det går selvfølgelig ikke ann å tilfredsstille alle. Jeg tror derfor at det er lurt å se etter hvilken aldersgruppe byen blir bygget for og tilrettelegge ekstra for dem. Jo større en by er jo flere kan en ta hensyn til, men det er viktig med en grundstruktur å jobbe seg ut fra. Om strukturen er organisk eller mekanisk spiller for så vidt igen stor rolle. Det viktigste er å tenke i fremtiden og bygget samfunnet videre. Derfor liker jeg punktene hos de fire forskjellige byplanene.